Musikknyheter.no meldte i helga at Air hadde lagt til Øyafestivalen på turnèplanen, og i dag ble franskmennene bekreftet.
Denne uka legger Øyafestivalen til fransk pop, canadisk pønk og californisk hardcore på det programmet. Mange artister er nå plassert på dag, så det begynner å bli lettere å planlegge dagene i Middelalderparken. Både festivalpass og dagsbilletter selger godt, så det er ingen grunn til å nøle om du vil ha med deg en, to, tre eller fire fullpakka festivaldager. I ukene som kommer vil vi slippe flere norske og utenlandske artister, melder Øya til Musikknyheter.no
Air spilte på Øyafestivalen i 2004 og likte seg tydeligvis godt, for nå har de bedt om å få komme tilbake til Middelalderparken. Fucked Up har aldri spilt på noen norsk festival tidligere, og er i disse dager i sitt livs form som liveband. Dette beviste de, gang på gang, under SXSW i mars. Onsdag 11. august kan du oppleve både Air og Fucked Up på Øya. Tidligere bekrefta artister til samme dag er blant annet Iggy & The Stooges, M.I.A., The Gaslight Anthem, Raekwon, Serena Maneesh, Shining og Nicke Anderssons nye band Imperial State Electric. Nå legges altså fransk mykpop og canadisk punkrock til onsdagens line-up og det hele varsler om en musikkfest uten sidestykke.
I tillegg til disse er Trash Talk fra California klare for årets Øyafestival. Hardcore-kvartetten ga oss hakeslepp under SXSW, på grunn av sin intense miks av sludge, thrash og punk. At de samtidig leverte konserter som ligna mer på et kaotisk opprør enn ordinært punkrockshow, skriver festivalen i pressemeldingen.
Air (FR)
Franske Air har vært den melodiske elektroniske popmusikkens fremste innovatører i et drøyt tiår. Nylig bekreftet duoen sin sterke posisjon med utgivelsen Love 2, et album Groove.no mente var deres «beste sidan Moon Safari», som «står løpet heilt ut og ikkje inneheld et einaste svakt spor». I august spiller duoen på Øya.
Året var 1998. Café del Mar-samlerne hadde surret i bakgrunnen på finere kafeer, barer og sofistikerte middagsselskaper siden 1994. Chillout-genren trengte sårt en fornyelse. Kompisene Nicolas Godin og Jean-Benoît Dunckel tok oppgaven på strak arm med en vitamininnsprøytning de hadde kalt Moon Safari. Sånn hørtes den også ut. Filtrert vokal og svevende synther med astrale overtoner var pakket inn i et lydbilde som både var varmt, organisk og kledelig retrospektivt, mer inspirert av Burt Bacharach, Serge Gainsbourg og Vangelis enn new age-elektronika og innrøkt hiphop. Debutalbumet formelig druknet i gode anmeldelser og vidløftige sammenligninger. NME skrev: “...neo-symphonic bliss-outs for the next Generation Next. For the Jazz Club in space...a floaty, widescreen and spiritual music that updates The Beach Boys' instrumental odysseys...”